Hendt på Myklebust før og no.
Av Lauritz Aarsæther.
Vil skriva ned hendingar og historia frå gnr. 29.
Myklebust og det namnet tyder stor bustad. Og slik garden ligg til midt i dalen
var det naturleg at der budde mange
personar og var mykje aktivitet.
Når me les i
gamle skrifter og møtebøker ser me at det var i 1880-åra at ting byrja og melda
seg, for då budde der personar som såg framover i tid. På kvar gard var
husbonden borte ei tid av vinteren anten på fiskje ut i øyane eller, som dei
sa,på Lofoten på trandamperi.
Vil no nemne ei
par historier. Det var noko som plaga mange det var sjøsykja. Det heiter seg
dei bar personen om bord i Ålesund og bar han i land i Lofoten. Når dei kom
heim om våren hadde dei mangt å fortelja, som me gutungane sette stor pris på.
Dei kunne fortelja om hårlusa som spaserte over hovudet i tusental.
Når dei reiste
nordover hadde dei med seg flesk, ball og blodpølse heimatt hadde dei med seg
tran og fisk. Tran drakk dei or gryta. På turen var hurtigruta inn til
Trondheim der ho var ein dag. Då var det dei som nytta høvet og la seg inn på
hotell. Som sagdt så gjordt. Dei vakna i siste liten, og fekk knapt med tid. Då
var det at han Henrik som var lang, og han Johan, som var ein god del kortare,
delte rom. Det var han Johan som vakna fyrst, og han nytta sjangsen til å ha på
seg brokji hans Henrik fyrst, og etterpå si eiga utanpå. Då Henrik vakna fann
han ikkje brokja si, og lita tid hadde han til å leita. Då fekk han låna
frakken hans Johan, men han var ikkje lang nok til å løyna underbroka. Johan
gav Henrik då den råd å krøkja seg i knea med dei gjekk gjennom gatene, og som
sagdt så gjordt.
Det er
fortaldt at gutane fram i Ola-garden, på Øye på turen heim var på byen, der
fekk dei eiga på noko som dei kalla bil. Det var ei svart kasse med hjul på.
Handbremsa var på utsida av bilen. Det er snakk om at dei betalte ei 400,-kr.
for stasen. På Myklebust kom fyrste bilen i 1928, det var ein Ford, og den som
kjøpte bilen og kom køyrande til gards det var han Nils Årsæter. Han sat på ei
trekasse, der var ikkje hus på bilen. Det var han Pål-Laurits som laga, for han
hadde eit lite snikkarverksted. Det var noko dei kalla Magnetstart, motoren var
heller liten. Når me skulde opp Åsebrauta og der var ein mjølsekk for mykje då
laut ein, som oftast, att om bilen og
skuva på, eller ein laut taka av ein sekk.
Seinare i
1933 kjøpte Årsæter ein Fransk bil, ein 7 sætar, som heitte Shjandler. Det var
noko dei kalla kallesje til tak, bilen var grønfarga.
Det fyrste
store lyftet på Myklebust var i 1896 då dei starta meieridrift i
Follestaddalen. Det var Laurits Myklebust som gjorde opptaket til det, og det
vart valdt eit styre der han var formann. Dei andre i styret var Nils Øye, Lars
Rebbestad og Iver Follestad.
Meieridrifta vart starta i kjellaren i Sjur-garden i Oktober 1896. Berta
Bardstad vart tilsett som meirske med ei månadsløn på 25.kr. Synneve Myklebust
fekk jobben som prøvetakar med løn 30 øre for veka. Så i 1899 vart det vedtak
om ein streng over elva ved Likkjesætra
so at dei kunne frakte mjølka over. So i 1901, om hausten, var meieribygget
ferdigdt til bruk. Det var eit vinterhus som skulde brukast i vinterhalvåret.
Det vart oppsett i Bø-garden der det var rikeleg med vatn. Eit tilbygg vart
sett opp for å ha inn hestar, og så på loftet vart det laga til ein slags
bustad.
I 1937 vart
meieridrifta i Follestaddalen lagdt ned og mjølka vart frakta til Ørstavik til
meieriet der. Meieria på Myklebust og på Årsæter vart selde. Det på Myklebust
til Ola Øye og det på Årsæter til
Anders Øyehaug, vil so nemna at han Olai Øyehaug kjøpte meieriet i Bardstadvik
til hytte.
Den fyrste
skulen,for Follestaddalen, er sagdt at han starta i stova i Kolbein-garden og
seinare i Laurits-garden før han kom på omgang. Like eins vart det starta eit
handelslag for dalen der dei kjøpte og selde varer. Det var fyrst i
Kolbein-buda. Så flytte dei til
kjellaren. Seinare bygde dei handelen
som står der enno. Stabburet eller buda, som fyrst var brukt, vart seld til ein
mann på Stranda og oppsett i hagen hans.
Så tideleg
som i 1917 vart Myklebust karane interessert i å nytte fjellelva til å bygge
eit kraftverk. Det vart valdt eit styre og i tillegg laut alle vera med på
dugnad. Største oppdraget var vasskumen på høgda og røyrgata. Ho var av stål
med trerør på øvste delen. Me gutungane fekk i oppdrag å smørja røra med
flytande bek me laga oss gruer til å varma eller smelta beken som me då smurde
på røra. Det er meg fortaldt at han Andreas Halse bar ein sekk sement frå
grinda til utmarka til vasskumen oppe på høgda i eit strekk det vil seia utan å
kvile. Sekkane vog då i dei tider 50 kg.
Då vil eg nemna,
me sat og kvilde oss oppe på høgda. Det var på saueleiting om hausten. Han
Halse var ein roleg og koseleg kar, var flink til å fortelje. Me borna sette
stor pris på historiene hans. Då var det at han sa dei orda. Sei meg gutar kva
er best når du set deg ned på ein stein, eller når du reiser deg oppatt. Det
vart stilt ingen kunne svare han. Halse smilte lurt til slutt. Jau det er når
du set deg ned og når du reiser deg oppatt. Me var alle einige. Andreas Halse
kom til Myklebust i 1889 som dreng 14
år gamal. Han kunne fortelja at han hadde senga i fjøsen om vinteren og låg der
for der var det varmt og godt. Der hadde han også alle kleda sine. Han vart
seinare gift med Guri.
Når julegrisen
skulde slaktast laut grannen hjelpa til for grisen som dei slakta i dei dagar
kunne ha ei vekt på ei 150 kg. Der til
var det ikkje skyting, heller ikkje brukte dei å slå.Han skulde berre stikkast.
Det var å lata opp døra. Så var det å slenge sleden over grisen og alle mann
oppå, så ved å lette på sleden kunne dei nå til for å stikke. Vegen oppå fjellet vart rydd og jamna i samband med bygging av kraftverket. Grunnen
til det var at i Kolbein-garden fekk dei sjukdom som dei kalla skarlagensfeber.
Der av var dei isolerte, som dei sa, og
laut vera for seg sjølve. Så på den måten var det dei å takka for fjellvegen
vart så bra som han er no.Me gutane hadde som konkuranse å springa i kapp med
mjølkespanna då me hadde det dei kalla løypestreng til å frakte mjølk frå
fjellet då mjølkekyrne var der ein månads tid midt på sumaren. Det var både
varmt og travelt å gå på fjellet å mjølke i solsteiken når sola stod på det
høgste og dei hadde lita tid. Der til
måtte dei bere med seg mjølkespann. Så vil eg nemna kvister me brukte spanna
til å bremsa på farta etter som spanna var tunge eller lette og der til var det
vanskeleg nok å finna kvister.
Den fyrste
tida på 1900-talet laut dei opp-på fjellet for å mjølke kyrne både kveld og
morgon. Me kan inkje tenkje oss for eit slit det var for dei som laut gjera det
arbeidet. So var det at dei bygde tre hytter opp-på Gamlegjerdet at med grova
der var vatn nær ved og turr mark. Det var Heimi-gards-hytta, Nils-hytta og
Frami-gards-hytta, seinare murane til Påla-hytta. So flytte dei til
Frami-gards-hytta Nils og Laurits-folket og Påla. Der var 7 senger og ein liten
ovn så der var opp til 10 personar som låg i hytta. Døra tok dei av hengslene
og sette ho på tvert i opninga så om morgonen var det vanskeleg å koma seg ut
då kyrne storma på for å verte mjølka. Dei var inkje gamle borna før dei laut
vera med å hjelpe til med mjølking like eins å bera mjølk 8-9 år gamle. Når
klokka nærma seg 6-7 då var det å stå opp. Så var det spørsmål om kyrne var å
finne, eller ikkje. Tjukk skodde kunne ligga langdt ned, du såg ingen ting
smått om klede og inkje å nemna sko, serleg under krigen, og fyrste tida etter.
Ein fin
sumardag i 19 var det at på
Rebbestad såg dei mykje røyk og eld. Det var Frami-gards-hytta som brann ned,
så då sætergjentene kom var der ingen ting at av hytta anna en, ovnen. At det
gjekk so, med hytta, var eit stort sakn. Så var det å reisa ei ny.
Dei vart samde om
å setja oppatt hytta lenger oppe i dalen, og der til laga ein ny veg. Der vart
plass til 7 senger, hytta står den dag i dag, og er open for alle som går
turar.
Ein ting som
må nemnast det er Bjønnahytta. Det var ei hytte som var til for dei som skulle
passe dyra for ulv og bjørn. Der var ein steingard rundt eit stort område, der
dyra var om natta. Den siste bjørnen som vart skoten i Ørsta var i Bjørdalen i
1902. Like eins ein bjørn i Kolåsen i 1898 og ein med sjølvskot. Det heitest at
så seint som i 1912 passa dei kyrne for ulv og bjørn opp på legå.
I 1915 var
skuleborna på skogplanting på Myklebust og planta det store plantefeltet. I ei
bok står der skrive kr. 13. i vinarbrød til dei som planta. 1917 var det store
året på Myklebust, for då byrja bygginga av kraftverket. Det tungste arbeidet
var dynamoen den var det hestar som drog på steinslede. Historia om isolatoren
som kom i ei stor kasse pakka i treull. Kassa vart opna ved handelslaget, og då
var det at utor kassa kom der ei stor rotte som då var bedekt.
Vatn var ein
viktig faktor for å driva gardsbruk. Soleis var det at 5 kvernhus vart sette
opp langs fjellelva. Pål og Sjur bygde eit nærast kraftverket. Så kom Nils og
Laurits-kverna. Deretter kom Halse og Jo. Dei to siste var då Kolbein og Bø.
Desse kvernhusa var i bruk til ca.
1946, og dei fleste står enno det er berre Nils og Laurits-kvernhuset som er
rive. No er det snakk om å setja det oppatt ved parkeringsplassen, som er
planlagd, ved samfunnshuset og bedehuset. Kvernhuset har vore lagra i garasja
til Revheim. Under krigen vart alle kvernhusa blomberte, Laurits Årsæter fekk i
oppdrag å fylja lensmann Skodje, han var det som tredde strengen i blyklemma.
Då var det han Skodje sa¨ Du må ikkje knipa for sterkt. Som sagdt tanken var
god, for då var det å drage strengen or klemma og døra var opa og klar til
maling.
I grova som
renn frå kvernhusa og vidare til ei renne var der laga til slik at vatnet
drog ein slipestein, som var til å
slipe ljå m.m. Når kornet i Nils, Laurits, Jo og Halse-garden skulle truskast
vart det laga til ei truskesnor frå kvernahjulet til slipesteinen. Det var ei
lang snor, som dei hengde på trinser. Eg trur dei brukte vasskraft til ca.
1935. Han Laurits og han Nils Myklebust laga seg ei kvern i tunet som dei brukte ein elektrisk motor for å male
med kverna. Motoren var alle som eigde.Den motoren vart mest brukt til å saga
ved.
Handelslaget
fekk knyta seg til kraftlaget på Myklebust i 1930 mot å betale kr. 20. for
året. Det var berre til ljos. Det gamle verket vart rive, og eit nytt, litt lenger
oppe i elva, vart bygdt i 1928. Då var det at me fekk 3 kilowatt kvar og det
var store ting i dei dagar. Men det vart i minste laget når mjølkemaskina kom.
Kraftverket førde med seg pliktarbeid. Slikt som pass kvar si veke. Det var eit
ordtak dei kalla Påla-veka. Då var det ekstra dårleg ver, for oppe i
inntakskumen var der ei rist, og om hausten var det at lauv la seg på den. Om
vinteren var det anten is eller snøsurpe som la seg på. Det vart difor mange
tunge turar oppå fjellet. Så i 19
var det me på Myklebust la ned
kraftverket. Meir om
handelslaget¨¨ Det vart lagdt under
Ørsta Samvirkelag, men den gamle butikken står der enno som eit godt minne, og
eit kjennemerke for dalen.
Vil nemne eit
godt minne. Det var som ein børs på butikken gamlekarane sat på ein benk, og
under den var det hestesko. Og oppe på disken var det ljå, huskar at den måtte
vera passeleg hard. Skulde han vera god då hogg han den eine mot den andre. I
kråa ut om disken stod spyttebakken. Det var ein som vart nemd Mass-Anders han
var ein klyppar til å treffa den.Det såg me gutungane på som
underhaldning. Meir om skule. Det
vart bygd fast skule i Follestaddalen i 1901, seinare bygd fløy med ein liten
bustad på loftet. Der vart sett opp ein liten fjøs med plass til ei mjølkekyr
som lærar Årskog eigde. Der til eit stort vedahus med eit utedass.
År 1984
vart skulen nedriven og brend. Ny skule vart då bygd og seinare utvida med 2 nye klasserom.
So vart det nye tider skulen vart for dyr til å
driva der vart for lite med born i dalen. Så no år 2004-05. står skulen tom.
Den som lever får sjå. Det vert kanskje flyktningar som får den til bustad.
I 1895 vart
Follestaddalens Ungdomslag starta. Det fyrste møtet var i Laurits-stova.
Seinare vart dei haldne rundt om på gardane. Det var han Laurits Myklebust og
han Karl Rebbestad som var dei som valde styre og sette laget i gong. Då skulen
vart bygd vart det høve til å flytte inn der, til stor glede. Det var stor
strid om plassering av skulen, men han vart bygd på Myklebust. Det var mykje
dugnadsarbeid.
Det var eit
ordtak som kom frå Fyldalen, frå folket der, på grunn av striden¨¨ Hev dei
berre ein hammar.
På
Myklebust vil dei æra for starten til eit Fotballag for dalen. Det var heim på
Brautabakken dei samlast, nokre gutar der dei vart samde om at her skal me
bygge ei Fotballbane. Det var ingen som spurde om lov,for der var utmark. Dagen
etter var spade og trillebåre på plass, og arbeidet i gang. Men så vart det
diskutert nye planar, det vart nemnd på Sjur og Påla-haugen. Vart så sett fram
store planar¨¨me prøvar heim på Follestadflata, men den gang ei. Det var ei som
vart kalla Mass-Ellen. Dei gutane som skulle forhandle om å få bygge bane der
dei kom attende nesten både blå og gule. Så Fotballbana, som me brukte, i
Kolbein-vadet var grei ho, men det var eit stort minus der var elv på meir enn
ei side. Så der med for ballen mange gonger dit, og det var også rett som det
var at mannen fekk seg eit ufrivillig rundkast
ut i elva.
Ein søndag i
1936 eller 37 var det fotballkamp eller trening i Kolbein-vadet der det var
laga ei noko lunde brukbar bane. Den låg lageleg til med gode mogelegheiter til
bading, og det var greitt å koma seg dit. Då var det at ein mann kunne fortelje
at i dag er det Fotballkamp i Oslo mellom Norge og Sverige, og at kampen skulle
sendast over noko dei kalla Radio, det var då noko nytt. Og same mannen kunne fortelja at i Bø-garden hadde dei skaffa seg eit slikt
apperat. Dei fleste som var der sette kursen mot Bø-garden for å sjå den og
høyra på dette vedunderet. Ja det var eit under. Då me nærma oss stova stansa
me opp. Døra stod open så me høyrde noko som let der inne. Me nærma oss endå
nærare Bø-stova. Kutten, som me kalla han, ropte då at me alle måtte koma inn,
Jau som sagdt
på stovebordet stod det ei kasse ca. ein halv meter i firkant Nesten midt på
kassa i fronten var der eit hol så stort som eit kaffisukker og der var eit
lite lys som levde der inne. Det som imponerte oss mest var at ut or holet var
det ei mannstemme som ropte og skreik som om det var verdens undergang. Han
ropte på mange namn, og brukte mange rare uttrykk som høns, korner, ute inne ja
han snakka om straffespark og mål og jammen høyrde eg at han bles ganske hardt
i tvitten det var pausen.
Stova var stappfull,
dei sat og låg om ein annan. For alle laut sjå inn i det likkje holet. For der
i frå kom stemma til denne mannen som ropte og skreik som ein galen til sume
tider kunne me tru at han kunne sprekke. Det var spanande, og ei oppleving som
eg aldri gløymer. Kva resultatet, av
kampen, vart det huskar eg ikkje. I dag er det for meg som eit eventyr.
So
vart det ei fin periode ballen gjekk frå hode til hode. Til slutt stansa den på
ein hake det var han Kolbein-Arne som la til bake.
Så var det at
på Myklebust mangla der ein hoppbakke, men fram i Krona var der store
mogelegheiter. Der vart so rydda for kratt og eine.
Og der kunn me
hoppa 38 meter. Må fortelja om det som me kallar fantepretter. Då han Laurits
kom ned på hoppet kom der opp 4 stavar, og det førde til at 2 av dei tredde seg
inn på skiene hans. Og begge skiene vart brotne, men guten var like heil. Ein
mindre bakke vart også rydda. Det var i Grøtabakken, og der hoppa me 18 meter.
Fram på
Halse-haugen rydde me og der vart krokettbane.
I Jo-garden var
der 2 gutar som reiste til Ørstavik på arbeid, og om helgane var dei ivrige
med vidt forskjellige aktivitetar.
Kanskje me har dei å takke for at me gutane vart så flinke på ski m.m.
I
Laurits-garden var der mange born, eit stort og romsleg tun, der me borna
samlast til leik og moro om kveldane og helgane. Vil nemna lødetaket, der me
kunne kome oss opp på mønet og so glide ned att. Det var i eit slikt høve at ho Pål-Randi og ho Sjur-Møyfrid skada
likkjefingeren. I Sjur-garden opp i dalen vaks der noko som me kalla Jol og det var dei redde for. Så då han Pål-Olav
leita fram speidarkniven og skar seg Jol vart han Sigurd so harm at han sette
kniven rett i hovudet på han.
I
1938-39 var det utskiftning på Myklebust, og dei i Nils-garden laut flytte ut.
Dei flytte då fram i Marka fram om skulen. Stova reiv dei, merka ho, og sette
ho oppatt. Buda flytte dei heil, dei fekk ho opp på ei vogn som vart dregen av
ein lastebil. Dei køyrde rett ned på vegen marka måtte vera turr og fast. Eg
huskar det godt Ho Nils.-Berte var redd at buda skulle ramla av, så ho gjekk og
heldt fast i hjørna. Han Bodvar sat på mønet og passa på
telefonledningane. Buda sette dei på
solar, og dei budde i den for det fyrste. Du kan tru det var mange tunge tak,
før flyttingsarbeidet var ferdigdt.
Når dei
dyrka opp, der framme i marka, brukte dei bil til å drage plogen, Bilen køyrde
då etter vegen, og dei brukte kasteblokk og vaier. Hesten brukte dei til å
draga plogen attende.
I Påla-garden,
der budde han Påla og ho Fia. Han Påla vart over 100 år. Dei hadde passet av
telefonsentralen i dalen Det vart mange turar med det dei kallar telegram. Og
telegram vart det også sendt til dei som var i Lofoten. Han Påla var det, dei
kallar, ein roleg mann Under krigen dyrka alle mann korn og for å få det turrt
måtte det hesjast.
Påla hadde dreng
og tenestegjente hesa vart etter kvart ferdig. Han Påla sette seg makeleg på
ein endenabbe og kveikte i pipa si. Då var det at hesa tok til å halla til eine
sida. Dei ropte om hjelp Påla sat trygt. Men då hesa låg flat var det Påla
roleg reiste seg og sa dei orda¨¨ Håketida der datt hesa Fia eg trur me gjeng
og tek oss ein kaffi, og som sagdt som gjordt.
Han Pål
Laurits var ein svært nevenyttig mann var alltidt god å ty til når noko skulle
gjerast, anten heime eller ute med folk. Han byrja tideleg med eit
snikkarverksted der han laga tropper, glaskarmar, dører m. meir. Hadde dreng og
tenestegjente bygde seg hus, dyrka jord. Han brukte det dei kalla Hestevandring
til å draga plogen då han dyrka Storeslettene. Det måtte vera ein heller liten
morosam jobb for gutane, som laut gå rundt og rundt bak hesten. Du kan tru det
var stor stas då han kom med ski, som hadde ein profil og inkje berre flate.
Laurits
kunne fortelje mange historier så som vinteren når det var kaldt, og fraus is
på Ørstafjorden. Han budde ei tid i sin ungdom i Ørstavik. Sjøisen kan til
tider vera både seig og sterk. Då ungdomane samla seg ut på isen på spark,
skøyter vart eg brått klar over at eg ikkje såg land, og det på grunn av at
isen hadde bogna. Då ropte eg kom dykk på land ja det vart eit strev å koma seg
opp på kanten.
Verkstedt
vart brukt til børs der både unge og gamle kunne samlast. Hornmusikken hadde si
fyrste øving der.
Fram i Pålmyra
vart der tideleg is så me fekk bruke skøytene våre. Du kan tru dei var av beste
sort. Dei var laga av avbrotne småljå som vart feste i ein treklosse. Skøytene
surra me faste med reimar og tau. Pål-myra egna seg til torvtaking, alle bruka
hadde kvar sitt stykke der.Torva vart spada i passelege storleik til å hesjast
i spesiallaga hesjar der dei vart turka. Om hausten køyrde me dei heim og i
hus. Torva vart knust og brukt til strø i grisegarden vart også brukt, både til
kompost og til gjødselauke. Så vil eg nemne at dei fleste gardane hadde nokre
høner. Dei hadde heile tunet til tumleplass, der dei fann det dei trengde til
føde. Men om vinteren var det viktig med sand og krusbrot, for at det skulle
verta skal på egga.
Må fortelje
om han Kolbein-Sverre som hadde hesja ei hes, fram på teigen der broren Arne
seinare busette seg. Det var under krigen. Sverre hadde kjøpt seg ein bunt med
hesjastreng. Resten av bunten hengde han på den enden av hesa som vende mot
vegen. Det var ein laurdagskveld. Me gutane på garden, og han Hjalmar, var på
sykkeltur til Myklebustsætra. Då han Hjalmar såg strengbunten, som hekk på
hesa, stogga han brått. Merkeleg med han Sverre tenkje seg å henge bunten der,
for djevlane kan då stele den. Så brått sette han seg på sykkelen. Forresten
strengbunten er då samanhengande med hesa og me sykla vidare. Samlingsstadar
for ungdomen om helgane var om vinteren Skulekjellaren. Der var det leik, song
og vanlege programfestar. Det vart etter kvart stor strid om bruken særleg om
dans. Då hende det at kjellaren vart stengd for ungdomen. Då var det skulebrua
som vart redninga. Men der var eit problem, det var noko som dei kalla
Hestevandring. Det var svære plankar som dei la på langs midt på brua. Det var
gjordt for at der skulle vera betre betre for hesten å gå. Difor var det ikkje
så enkelt å dansa der.
Då var det
ein myrk haustkveld at nokre karar tok makta til hjelp og fjerna plankane til
stor jubel trekkspel vart henta, og dansen vart til glede for mange, og til
harme for andre. Gramafonen kom på marknaden i tida 1935-40. Han vart då mykje
brukt, og var eit kjærkome innstrument. Det var ein ungdom som kjøpte seg ein.
Om sundagane samlast samlast ungdomen seg hjå mannen. Lyden vart etter kvart
noko underleg. Då var det ein som var
litt meir utlærd, og han sa at no skulle det ha vore bytt stift. Då var svaret
greitt og tydeleg¨¨Me brukar ikkje å byta
stift, alt med me ser til den gamle.
På det dei
kalla vegskiftet vart der sett opp ei turnstong pluss nokre steinar med streng
rundt. Det vart til stor glede og mykje brukt. Der var planta gran på haugen
bak. Der vart det lagdt steinar til å sitja på. Når det var kortspeling vart
det spela det dei kalla poker. Der var til tider ganske hektisk.
Oppe i verket
på Myklebust var der ein fin plass der var litt varme, men der var ein del
støy.
Staden der
Revheim hev bygdt kalla dei
Fonnasletta. Det var ein fin plass for skuleborna til utesamlingar, og alle
slags leikar i dei dagar. Må fortelja om fotball, det store problem var å
skaffa seg ein. Han var heimelaga var av tøyfiller og papir. Så var det tau til
å surra rundt, også det var av papir. Det er lett å tenkje seg resten. Det
sværaste me brukte det var til jul. Då var det griseblåsa som me sprang frå
gard til gard, for å få hand om.
Meir om
fotballbana i Kolbein-vadet. Den fyrste kampen var mellom Follestaddalen og
Åmås, Brungot. Resultatet vart sagdt. 38-0. til Follestaddalen. Eit stort
problem var sko til å sparka. Som det vart sagdt i ein kamp inn på Åmdalen¨¨Du
skal ikkje bry deg om ballen, men spark foten til mannen kom det klart, og
tydeleg frå ein som stod på sidelinja.
Kva tid dei
tok til med sætring på Myklebustsætra,og bygde dei fyrste sela der det hev me
inkje noko godt svar på. Det er sagdt at striden, mellom Øya og
Myklebust-bøndene, var så hard at dei sistnemde laut leida og jaga kyrne over
Seilen. Den 4. september 1846 vart åstadsak på Standal-eidet, men utan synleg
resultat. Saka kom att til forlik 21 oktober 1847. Seinare vart bytet mellom
Myklebust og Standal flytt 2-3 meter austover.
Vegsambandet, over til Standal, vart ferdigdt i 1891. Den vegen vart
bygd mykje på dugnad. Der var bønder frå Dalsfjorden som hadde plikter på
bygginga på noko av dette vegsambandet.
Vegen på
nordvest-sida i Follestaddalen var ein del av ein Postveg. Med bru over
Romedalselva fram Øyadalen på Kolåssida til Standal. Det vart sette opp, so
kalla, milesteinar. Her i dalen står det ein på Bardstad og det på eigedomen
til Jon Øye. Vidare står der ein på Årsæter. Både vedlikehald av veg og
gjerdehald vart delt etter skyld.
Sætredrifta vart slutt i tida 1955-60. Frå sætra vart mjølka køyrd til
meieriet på Årsætra, og det gjekk på omgang mellom bøndene. På sætra vart det
bygdt svære sel i dei dagar. Det var
utsel og innsel.
Innselet, som var mest av tømmer, var eit fint rom,men
utselet var av stavverk, og kledd berre med fjøler. I seinare tid så som i
påska vart sela mykje brukte til å feriera i. Det kunne hende at senga var dekt
med snø.
So kom ei ny tid. Så tideleg som i 1914
vart det arangsjert hopprenn like ved elva, som kjem frå Nøvedalen, ikkje
langdt frå fossen. Det var nokre personar frå Ålesund som arangsjerte rennet.
Det gjekk store båtar med folk frå Ålesund. Det var ein stor flokk av
kvinnfolk, som kom i side svarte skjørt, og dei fleste uten ski. Det er biletet
som er teke av rennet som heng på veggen i Skihytta.
Seinare. i
1934, vart det arangsjert hopp og langrenn. Hopprennet var i Svartåsen.
Myklebust-gutane fekk i oppdrag og laga istand bakken. Der vart bygd tribuner,
ei til domaren og ei til målaren. Så eit hopp der til eit stilas til tilrenn.
Mest arbeid var å dekkje elva med snø.
I 1936 var der landsrenn i Svartåsen med stor deltaking.
Mellom anna var der ei kvinne som hoppa ho heitte Hilda Brasterud. Der var ein
gut frå Standal som sette utfor, han datt styg og skada seg i ryggen. Der var
ei 4-5 gutar frå Ørsta som stilte til start i langerenn. Det var med heimelaga
ski, og nykokt smurning. Dei gjekk,
trur me, mest på vilje og energi. Dei gjorde det, etter tilhøva, bra. Det var
han Sverre Kolås, Øyvind Kolås, og brørene Peder og Hans Nupen, og så Ivar
Åmbø. Der vart hoppa ei 48-50 meter.
Det var
ein heitte Møller som fekk rett til jakt og fiske på Myklebustsætra. Han fekk
rett til å bygga seg ei lita hytte nær der hytta hans Eikås står. Den vart
teken av ei snøfonn. Seinare fekk han løyve til å setja opp ei ny hytte som
står enno, men som Per Reidar er eigar av no.
I 1930-åra
vart det fyrste rennet i alpint arangsjert her på desse kantar. Det var
utforløypa som var frå Fingeren og til mål, og det var midt i Årdalskogane. Det
var Ålesund Skiklubb som var arangsjør. Nokre Ørstingar deltok der. Det
var¨¨Norvald Rebbestad, Ola Overvåg, Tor Strand og Hans Ose Velle. Seinare vart
det renn kvart år. Utforrenn frå Fingeren til Myklebustsætra, og Slalåm vart
halde ved Skihytta. Det var Norgesmeisterskap ein gong der mange frå Ørsta
deltok. Mellom andre deltok der også Svenskar, og i tilegg to kvinner.
Når det er
turar som kan lokke so er det fyrst og fremst Kolåstinden,med den fantastiske
utsikta og turen spesielt om våren. Den fyrste tida var det snakk berre om det
dei kallar Snarvegen. Seinare vart turen Appelsinhaugen via Stretet. Ein annan
tur, som kan takast, er til Fingeren, eller til Sylen. Så må det nemnast turen
over Seilen til Myklebustfjellet. Den som kjenner seg opplagd kan taka vidare
over Veirahaldet til Bondalseidet og Skiheisa.
Som
sumarturar kan passe til Harpedalen eller Kalvedalen. Der er gode vatn å fiske
i.
Må nemne han
S.O. Myklebust, som gav 600.-kr. til grøfting og dyrking langs vegen ved brua
og ved mjølkehusa. Det vart ei 400 meter med veite. Det vart ein stor åker der
me sette poteter, og sådde korn som vart godt mode. Dei som gjorde arbeidet var
Paul, Knut, Kutten Myklebust og han Laurits Årsæter. Løna pr. m. var kr. 0,25
øre, det var for graving og setjing av veiter.
Vinteren 1947
kom der ei snøfonn og knuste Nils, Halse,Laurits og delvis litt av Sjur-selet,
og fjøsen til Knut P. Myklebust.
Sæterlivet
kunne by på mykje, både godt og vondt. Det kunne vera problem med såre spenar
så kyrne spente. Historia om medisin til såre spenar var urin frå menneske. Så
kunne det hende at kyrne ikkje var å sjå. Då var det å leita. Når kveldsmålet
var mjølka og sila då var det kveld. Då var det godt å fyre i ovnen, laga seg
ein kopp varm kakao eller eta seg ei god mjølkeringe. Det var ein ting
sætergjentene såg fram til, det laurdagskvelden. Då kunne det vanka besøk av
veninner, eller av gutar. Då vart det dansa etter kambspel eller gramafon. Det
var gitaren som mest vart brukt. Dansen gjekk føre seg på Sætervollen. Det var
både synd og skam å danse i tida rundt år 1900.
Så når
fredagskvelden kom var det å rista opp halmsenga. Vidare var det å vaske alle
golv med varmt grønsåpevatn så det
skulle lukte godt. Men prikken over ien var når dei braut einekvister og
strødde på golvet. Den natta sovna dei godt. Så du kan tru det var hardt å koma
seg opp or senga når klokka nærma seg 4-5 om morgonen. Då var den vanlege grå
kvardagen eit faktum. Det kunne også både blåsa og regna, så kyrne var ektstra
urolege. Nokre av dei som skulle heimatt måtte gå vegen dit, for det var ikkje
alle som hadde sykkel, og det var også nokre som ikkje kunne sykle.
Det var
ved jonsoktider dei jaga kyrne til sæters. Då fekk me borna vera med å jage.
Det var ei oppleving, og ein ting hugsar me godt. Det var at det i dei dagar
stod det ein gamal gubbe fremst i dalen på Øye. Så om ei av kyrne kunne stela
seg ei tugge gras, eller me eller kyrne kunne trakke i graset. Ja då vanka det
mange harme, og til dels stygge ord, frå gubben.
Ein fast
tradisjon, med sætresesongen, var heimfarsgrauten som skulle utførast i siste
veka i sætresesongen, og den skulle kokast utan at gutane skulle få greie på
det. Må fortelje om hausten 1940 då gutane stal rjømen på Myklebustsætra. Det
heile byrja med at rjømen, som skulle
verta til graut, vart plassert i Nilsselet. Men på sætra var der to gutar som
var spionar. Så når sætergjenta mjølka var gutane der og tok rjømespanna og
fekk ho på ein trygg plass. Dagen etter var det fotballtrening i Kolbein-vadet,
der me hadde fotballbana. Då treninga var ferdig samlast heile 16 personar seg ved bjørka ved enden av bana.
Alle hadde vore med på eventyret, som gjekk føre seg, den myrke haustkvelden. I
svingen, ved Svartåsen, vart plan nummer 1. avklara, og oppmarsen sett i gong
Det var å erobra eit sel til å koka rjøme og graut. Selet var ordna av
sætergutane dei hadde erobra lykjelen.
Mjølk vart henta i mjølkehusa, men å skaffa mjøl vart etter kvart
vanskeleg, då det viste seg at forsterkningar frå Øyagjentene var eit faktum.
Det var mildt sagdt umogeleg å koma seg ut eller inn utan å verta steina av
kvister, mold og ikkje minst vatn, så det minka på mannskapet, og klokka ho
tikka.
Dei siste som
kom seg inn nokolunde turre dei lurde gjentene godt. Dei hadde skaffa seg eine
som dei bar fram føre seg, så på den måten kom dei seg inn. Det var glaset som
berga oss. Så då grauten var kokt var me berre ti mann igjen, og klokka synte
morgon så det vart hastverk å koma seg heim. Sykkelane, som me brukte, var ved
Øyasætra. Men då me skulle til å sykle synte det seg at alle ventilane mangla.
Difor laut me bera sykkelane på skuldra heimatt, til moro og glede for dei som
var ute på slåtteteigen. Det leid ut på dagen,og du kan tru det var pineleg for
oss gutane.
Men historia
var ikkje slutt med det. Dagen etter vart det snakka og laga ein plan. Gjentene
kunne fortelje at rjømen som vart stolen ikkje var den rette, for han høyrde
til bonden som eigde selet. Og det vart stor harme og truslar. Så til slutt
vart det til at tre av grannekonene samla i hop ny rjøme og leverte det til
grannekona, som då bad om årsaking og kom med sanninga. Det var den rette
rjømen som vart brukt til graut. I lagsbladet til ungdomslaget Luren vart det
skrive mykje om denne historia. Jau der var gutar som ikkje var turre bak øyra.
På Myklebust
var det ein regel at det var ein formann som skulle bestemme kva tid me skulle
reisa på sætra, eller gjerde gard m. m.
Den jobben skifte frå år til år, og formannen vart kalla Kumajor.
Dei flytte til
sætra ved jonsoktider,og var der i ca. 4. veker. Då flytte dei heim og opp på
fjellet, og etter 3. veker der var det på sætra igjen. Der vart dei 3. veker,
eller lenger, alt etter kor hausten utarta seg. Då var det heim til det dei
kalla haustbeite. Men når hoa var visna og alt
var brunt, då var det inneforing og vinter som stod for døra. Då laut
bonden leita fram sag og øks, med tanke på vedaskogen.
Den siste
sumarjobben var å truska kornet og turka det til maling. Då vart det god
havregraut med siraup eller sukker på og ei lita feittugge, som dei sa, og så
var det surmjølk til drikke.
Det høvde seg
slik at eg overnatta på sætra natt til den 12. juli. 1940. Då vakna eg, og fekk
ein følelse at noko ikkje var som det skulle vera. Ute var det så merkeleg
stilt. I fjøset under var kyrne meir eller mindre urolege. Så la eg auga inn
til ei sprekke i veggen¨¨Kva trur du eg fekk sjå. Jau det var heilt kvitt ca.
ei 5 sm med snø Då var det ein lys ide tok tak i meg. Bak min rygg låg mine
ski, for meg var det då å kle på meg, så tok eg ski og stavar under armen, og
småsprang opp om Halseselet. Fekk skiene på føtene og rende ned til hovedvegen.
Det var ikkje lenge før det høyrdest hestetråv, det var bøndene som kom
køyrande med for til kyrne. Du kan tru det var rauting i fjøsane då, og kyrne
ville ut på beite. Denne hendinga er eg god for å huske.
Må fortelje
om ei hending på skuleplassen. Der ei var ganske høg flaggstong. Så var det ein
herresykkel stod ved skulegjerdet, eigaren var ein mann frå Ørsta. Då vakna
Fanten i meg, denne sykkelen skal få seg ein tur. Med sykkelen på skuldra bar
det litt etter litt til toppen av stonga, men problemet var å få sykkelen over
toppen. Til slutt greidde eg det, vinka so lett til dei som såg på. Om ikkje
lenge låg sykkelen rundt den store steinen. Me vart ståande å sjå på godt
utførdt arbeid. For eigaren av sykkelen var det berre å taka føtene fatt å gå
heim. Måndag vart det mykje snakk om kven og om korleis sykkelen hadde funne
vegen rundt steinen.
Krinsformannen
vart varsla, stanga vart lagd i bakken, og med god manns hjelp vart sykkelen
lyfta av steinen. Stonga vart reist på ny og alt var berre velstand. Men det
varde ikkje så lenge. Ei 3. veker seinare kom der ein liten storm som atter la
stonga i bakken, men då var ho i 3. lengder. Det synte seg at stonga var gamal
og rota og knakk saman. Det vart sagdt mykje, om dette, både godt og vondt.